Å dyrke det usikre

Under årets Oktoberdans i Bergen tenkte jeg stadig på hvilken betydning risiko og risikovilje har for festivalen og festivalprogrammet. Harald Beharies soloforestilling Batty Bwoy, som ble spilt i lokalene til Bergen Kjøtt, gjorde at jeg kjente meg grepet av en umiddelbar følelse av risiko. Selv om jeg opplevde forestillingens utforskning av grensene mellom feminitet og maskulinitet som uferdig, sto mye på spill da Beharie kastet seg ut i bevegelsene med hele kroppen og nesten streifet publikum flere ganger. Rosalind Goldbergs Dark Dynamite var på sin side et prosjekt på tryggere grunn med mer tamme og forutsigbare rammer: Tarje Eikanger Gullaksens nydelige scenografi med organiske skulpturer var spredd i rommet, men koreografien utnyttet i liten grad forholdet mellom objektene og utøveren. Utøver Sigrid Hirsch Kopperdal vekslet mellom tramping, frustrert løping mot veggene og en apatisk tilstand som om hun var avsondret fra verden, innelukket i seg selv. Hele tiden tenkte jeg at det Dark Dynamite manglet var en porsjon av risikoviljen som fantes i Batty Bwoy.

I år var første gang siden begynnelsen at den internasjonale dansefestivalen, som BIT Teatergarasjen arrangerer annethvert år i oktober og som strekker seg over 10 dager, fant sted uten kunstnerisk leder og teatersjef Sven Åge Birkeland, som døde i sommer etter lengre tids sykdom. Nettopp Birkelands fokus på risikovilje, det å ta sjanser og å søke det usikre har gjort festivalen til en viktig arena for kunstneriske krefter i Norge og utlandet. Festivalens egenart knytter seg til en dyrking av det usikre både i programmeringsvalg og kunstnerisk innhold, og til kombinasjonen av kjente og ukjente navn – en oppskrift som også innebærer at man tør å mislykkes. I år var programmet en miks av etablerte kompanier og nye dansekunstnere, og norske og internasjonale gjestespill. Med unntak av store produksjoner som Carte Blanche sin forestilling The Living Monument 0.10 og portugisiske Mónica Calles Ensaio Para Uma Cartografia, var flertallet av forestillingene først og fremst kjennetegnet av mindre formater og tydelige enkeltkunstnere.

Uventet besøk på spahotell Til tross for reserveplanene og forsinkelsene som har preget scenekunstfeltet en god stund, har Oktoberdans klart å bevare mye av den innebygde kunstneriske spontaniteten som kjennetegner festivalen som helhet og Sven Åge Birkelands kuratering. Blant gjengangerne, som Ingri Fiksdal som denne gangen gjestet festivalen med samarbeidsprosjektet Medium med Núria Guiu, dukker det plutselig opp overraskelsesmomenter i form av uventede forestillinger jeg ikke forstår hvordan teateret har klart å oppdrive. Dette synes å være noe av styrken ved ikke å lukke seg om et rendyrket samtidsdansbegrep, men åpne programmeringen også mot teater- og performanceorienterte verk.

Åpningsforestillingen La Caresse Du Coma ft. YOLO av franske Anne Lise Le Gac var et klassisk eksempel på en helt uventet programmering. Forestillingen inviterer publikum på et uvanlig spahotell. I en hvit scenografi med puter, en liten skjerm og en teltaktig presenning hengende fra taket i dempet lys, introduserer den badekåpekledde Anne Lise oss for en rekke karakterer og øvelsene de gjør for å samle energiene sine. Det hele blir stillestående, og jeg får aldri følelsen av å komme under overflaten på den nærmest sekteriske spaverdenen. Først når publikum inviteres ut på scenegulvet for å innta drikke fra en takhengt plastbeholder, tar det seg opp. Anne Lise tar på seg dansesko og danser flamenco-liknende trinn på en lydforsterkende matte i intenst samspill med sin medutøver Loto Retina som improviserer på en elektronisk pad

Jeg fikk også litt av følelsen av å forsvinne inn i en egen verden av taiwanske Yeh Ming-Hwas soloforestilling A Room by the Sea som ble vist på festivalens to første dager i lokalene til kulturhuset Bergen Kjøtt i Skuteviken. Her utforsket Ming-Hwa sin egen identitet som danser og knyttet den sammen med refleksjoner om dans og danseikoner i Taiwan gjennom et flettverk av videoprojeksjoner, tekst, musikk og dans. Et annet eksempel var rumenske Fluorin Flueras’ performance Unimages der tre utøvere beveget seg rundt blant publikum i hele Hordaland Kunstsenter og lekte seg med et dagligdags bevegelsesspråk som fulgte en logikk der det plutselig gled over i det absurde og uforståelige. Mens utøverne mer eller mindre møtte blikket vårt og tok inn reaksjonene våre, kunne et bein, en arm eller en hånd begynne å leve sitt eget liv isolert fra resten av utøvernes kropper.

Motsetningsfylte koreografier Portugisiske Mónica Calles Ensaio Para Uma Cartografia og kanadiske Daina Ashbees J’ai pleuré avec les chiens (Time, Creation, Destruction var programmert rett etter hverandre og var begge basert på tydelige konsepter med klar form der koreografien var rytmisk og repetitiv. Gjestespillene illustrerte variasjonen i festivalen på godt og vondt.

Calles Ensaio Para Uma Cartografia er fristende å lese som et sosialt prosjekt i forlengelsen av koreografer som Jérôme Bel: I Ensaio Para Uma Cartografia entrer 12 vanlige kvinner scenen som på en orkesterprøve med instrumentkasser, før de kler av seg og danser nakne i en repetitiv, minimalistisk formasjon til opptak fra orkesterprøver på Maurice Ravels Bolero med dirigenten Leonard Bernstein. Det oppstår en veldig kraft i den kollektive og insisterende repetisjonen av bevegelsene underveis, spesielt når de avbrytes og starter igjen. Et par sekvenser der utøverne spilte falskt på strykeinstrumenter ble derimot svært klisjéfulle, og jeg skulle ønske Calle hadde tatt større sjanser i utforskningen av den menneskelige sårbarheten.

Daina Ashbee besøkte festivalen sist i 2018 med forestillingen Pour, og J’ai pleuré avec les chiens (Time, Creation, Destruction) etterlot meg forvirret og opprørt. I begynnelsen utsier en generisk stemme fra et lydopptak new age-inspirerte utsagn om de selvhelbredende kreftene i oss selv. Stemmen forsvinner etter hvert, og seks nakne utøvere krabber først på gulvet, før de blant annet balanserer akrobatisk i yoga-aktige positurer på hverandre og agerer som hunder. De står nært oss, ser oss inn i øynene, gjør vrikkende, samleieliknende bevegelser eller klynker underdanig. Publikumsreaksjonene er høyst ulike: én gråter, flere ler. Kanskje er usikkerheten og det udefinerbare som oppstår i relasjonen mellom utøvere og publikum noe av poenget, men Ashbees prosjekt er dessverre verken intenst eller insisterende nok til at jeg lar meg overbevise, og jeg forstår heller ikke tekstens plass.

Hyllest og tillit Den tredje dagen av Oktoberdans var viet til en hyllest av arven etter Sven Åge Birkeland. «Hjertet er minnesamlingen og feiringen av Sven Åge lørdag 22.oktober. Denne festivalen skiller seg ut. Den markerer en slutt og en begynnelse», skrev teatret i festivalens programhefte, og fremhevet hvordan årets Oktoberdans kan ses som en avslutning på en æra. I gallerirommet på Hordaland Kunstsenter kunne man besøke en utstilling kuratert av BIT Teatergarasjen som inneholdt en samling av minner knyttet til Birkeland. Et videointervju og en vegg fylt med siste hilsener fra venner og kolleger var blant objektene som var utstilt sammen med glimt av BIT Teatergarasjens historie gjennom bøker, avisutklipp, plakater og gamle programhefter i gallerirommet. Materialet synliggjorde mye av den omfattende utviklingen BIT har gjennomgått. Jeg forlot lokalet med en opplevelse av å ha sett bare en liten flik og ble nysgjerrig på hva man kunne fått til med mindre tidsnød og et større utstillingsformat.

Senere fulgte en helaften med taler og innslag tilegnet Birkeland i klubb- og konsertlokalet Sardinen på USF Verftet. Kolleger, kunstnere og venner tegnet et bilde av en teatersjef og et menneske med en usedvanlig vennlighet, tilstedeværelse og varme, og med et særegent engasjement for teaterkunsten. Foruten den Birkelandske, livsbejaende energien som ble uttrykt av kveldens rockeband som i pønkete stil sang flere korte snutter med tekst fra Birkelands e-poster, var det spesielt beretningene om hvilken utslagsgivende betydning nettopp tilliten mange kunstnere hadde fått fra Birkeland og teamet ved BIT i startfasen av sine karrierer jeg bet meg merke i. Heine Avdal og Yukiko Shinozaki i kompaniet Fieldworks fortalte om hvordan en invitasjon til å besøke Oktoberdans for mange år siden og bare gjøre akkurat hva de ville, var en avgjørende begynnelse for dem. Deretter tok de publikum med på en tidsreise da de danset et utdrag fra sin første Oktoberdans-forestilling.

Tett på nye stemmer Programmeringen av de norske bidragene bekreftet at festivalen stadig forsøker å være en sentral arena for nye stemmer og kunstnerskap i det norske dansefeltet. Koreografene og utøverne Lisa Colette Bysheim og Mirte Bogaert er gjengangere som tidligere har hatt premierer på sine soloforestillinger gjennom BITs INTRO-serie for nye kunstnere. I In-Betweenness fortsetter Bysheim å undersøke samspillet mellom språk og bevegelse. I programteksten står det at forestillingen ønsker å utforske «myk makt – evnen til å indirekte påvirke andres oppførsel for å oppnå det du selv ønsker». Bysheim står på scenen sammen med Max Wallmeier, og de henger tett fast i hverandre og forhandler hele tiden med ord og bevegelse om hvor de skal ta veien mens de balanserer kroppene, vekten og kraften mot hverandre. De klatrer, kryper, ruller og krabber bortover i tospann i det som synes helt på grensen av hva som er mulig, og det oppstår flere lekne øyeblikk.

Også bergensbaserte Mirte Bogaerts REtransLATE kretset tematisk og formmessig rundt kommunikasjon. Bogaert danset på scenen med Yoh Morishita og Erlend Auestad Danielsen. Stephan Meidells musikk og lyddesign og Randiane Sandboes lysdesign smeltet sammen med koreografien som besto av myke fraser som hoppet fram og tilbake mellom utøverne med små variasjoner – som om de hele tiden parafraserte hverandre. Uttrykksmessig og estetisk ga koreografien meg assosiasjoner til Anne Teresa De Keersmaekers arbeider.

Norsk-thailandske Phitthaya Phaefuangs (Sun) forestilling Realness: Luk Kreung presenterte på sin side en helt annen tilnærming til koreografisk arbeid. I et scenerom omgjort til en lang, hvit catwalk med publikum på hver side, utforsker og iscenesetter Sun sine identiteter i spennet mellom det mannlige og kvinnelige gjennom voguing som danseform i en selvbiografisk forestilling som tar utgangspunkt i hans egen erfaring som en «luk kreung» – en person som er halvt norsk og halvt thailandsk.

Å skape sammenhenger Diskursprogrammet, som i år hadde fått tittelen Burning Hearts, inneholdt både workshops, fagseminar og kunstnersamtaler. Fagseminaret Dramaturgi for det frie danse- og scenekunstfeltet strakk seg over to dager og opplevde overveldende respons på dag én: kolleger fortalte om et overfylt lokale med både norske og internasjonale deltakere der folk sto i kø for å slippe inn. Det tyder på at programmet har truffet en nerve og et behov i det frie feltet. Da jeg var til stede på dag to skjedde en produktiv utveksling mellom teori og praksis, akademiske perspektiver og utøverperspektiver, selv om den avsatte tiden på knappe tre timer var altfor kort til at alle stemmene som snakket på tvers av hverandre fikk tilstrekkelig rom for dialog. Melanie Fieldseth gjorde en utmerket jobb som moderator og samlet trådene presist i spørsmålsrundene i det som var et ambisiøst program preget av tidsnød. Tematisk streifet seminaret innom store temaer som dramaturgers strukturelle arbeidsforhold og publikumsperspektivet på koreografi. Håpet må være at utvekslingene kan være grobunn for fremtidige samarbeid og initiativer.

De mange samarbeidspartnerne som var delaktige i fagprogrammet viser på den ene siden gjestfriheten og hvordan Oktoberdans etterstreber å skape mange refleksjonsrom rundt kunsten som vises, men på den andre siden var det en klar svakhet at det virket å mangle en samlende tanke og en tydeligere strategi for diskursprogrammet som helhet. For eksempel var det forunderlig at det bare ble arrangert kunstnersamtaler i direkte tilknytning til tre av forestillingene. Her ligger det åpenbart også et stort og uutforsket potensial i mulighetene til å tilgjengeliggjøre og åpne opp det kunstneriske programmet for flere.

Noe av den samme sprikende tilfeldighetsopplevelsen hadde jeg også av sammenstillingen av forestillingene i det kunstneriske programmet. La Ribot/Monnier/Rodrigues sin forestilling Please Please Please på festivalens siste dag var en uventet energibombe der utøverne La Ribot og Mathilde Monnier, begge koreografer og dansere i 60-årene som entusiastisk beveger seg fram og tilbake på scenen som om de er med i en cabaret. Til et akkompagnement av trommer og bass fremfører de tekst med som kretser rundt klimakrisen med rytmisk presisjon. Det er en naivitet og absurditet i det sceniske uttrykket som rommer et stort alvor. Å se Ingri Fiksdal og Núria Guius Medium etterpå ble rett og slett helt umusikalsk for meg.

Samtidig innebærer risikovilje at alt ikke er bra alltid. Til tross for noen feilskjær, var årets Oktoberdans en festival i risikoviljens ånd. Det er grunn til å glede seg når Tang Fu Kuen nå overtar stafettpinnen etter Sven Åge Birkeland og forhåpentligvis tar festivalen et steg videre.